FØRTISJETTE ETAPPE KHABAROVSK-VLADIVOSTOK

Etter å ha kjørt over 15 mil i over tretti grader var vi alle klar for en pause, kald drikke, og litt skygge. På en kafé langs veien fikk vi alle ønskene oppfylt. Serveringsdamene var smilende og hyggelige, og kommuniserte det de kunne på engelsk. De ville ta bilder sammen med oss, sitte på syklene og la sin elsk på gutta fra Radøy. De poserte på ulike vis, en skulle nesten tro de var på fotoshoot. Artige damer rett og slett.

I løpet av den lange turen vår har vi blitt mer og mer imponert over kvaliteten på syklene. Vi har kjørt etapper på veier som ikke en gang egner seg for et esel.
På grunn av risting og skrangling har vi flere ganger måttet stoppe for å etterstramme skruer som løsner, og vi har slått så hardt nedpå at bakskjermen på den ene sykkelen har blitt knust to ganger, likevel var det først på den siste sibiretappen at Jan Erik fikk problemer. Clutchen begynte å slure mer og mer, og 50 mil før Vladivostok, var det bare å gi opp. Etter en rask rådslagning, fant vi ut at Jan Erik og Wieland skulle bli igjen, mens vi andre skulle prøve å få tak i hjelp. Vi kjørte noen mil videre sørover, og etter en stund fikk vi stoppet en motorsyklist fra Vladivostok. Han satte umiddelbart i gang med å ringe for å organisere hjelp. Det ble bestilt både en pick up og mat, for i følge Sergej, som hjelperen vår het, måtte vi også spise lunsj sammen med han. I samme slengen ringte han også til «Samurai MC Vladivostok» for å si at vi var på vei, og at de måtte møte opp på hotellet for å ta i mot oss.

Ras,dva,tri og dermed var sykkelen løftet opp i bilen.

Veien fra Khabarovsk til Vladivostok går sørover mellom den kinesiske grensen og Stillehavet. Vladivostok ligger kun noen mil fra grensen til Nord-Korea. Vi hadde tenkt at veistandarden mellom de to store byene skulle være bra, men nei, det var rett og slett elendig. Vi kjørte også her på lange strekninger med grus, sand og pukk. Noen mil før Vladivostok stoppet vi for å fylle bensin. Bensinstasjonen var kun betjent av fulle folk. Kassadamen gikk rundt å veivet med en ølflaske, mens de to andre stasjonsbetjentene forsynte seg av vodkaen. Vi var tre personer og tre sykler, men de lurte likevel på hvem som satt på med hvem. Dette er desverre ikke noe uvanlig syn i Russland. Selv om det kan være komisk for oss turister, er det rett å slett en tragedie å se en stor del av befolkningen leve i en eneste stor vodkarus. Levealderen for russiske menn er ca 60 år, 20 år mindre enn det den forventede levealderen blant japanske menn. Den lave gjennomsnittlige levealderen relateres til det høye alkoholforbruket.

Siste stopp før Vladivostok. Klokken nærmer seg to om natten og folk langs veien ønsker å ta bilde av oss.

Etter å ha kjørt gjennom 10 tidssoner, 20 land og 20.000 km var det en fantastisk følelse å komme til Vladivostok. Siste etappen ble slitsom, vi brukte 15 timer på 80 mil, og var ikke fremme på hotellet før kl 03 om natten.