FJERDE ETAPPE MONTEVIDEO-ASUNCION

by nilsadventureaase · Published 26/03/2019 · Updated 26/03/2019

MONTEVIDEO

MONTEVIDEO

MONTEVIDEO

Etter å ha vandret et par dager i Montevideo for å ta byen i nærmere åsyn var det godt å kunne sette seg på syklene, for å kjøre videre i retning Brasil. Uruguay har et godt utbygd veinett, og da vi omsider kom oss ut av trafikkaoset i Montevideo, gikk det svært raskt langs kysten nordøstover mot nabolandet Brasil. Da vi tok pauser langs veien for å fylle drivstoff på både sykler og sjåfører møtte vi flere som ville slå av en prat. Dessverre er det ikke alltid like lett med språket, men som regel går det greit med litt spansk, engelsk, nynorsk og kroppsspråk. De peker på bokstaven N på skiltene våre og lurer på om vi er fra Tyskland eller Danmark. Vi svarer da at N står for Namibia, da ler de godt og samtalen er i gang. Som regel ender det i en fotoseanse der barn og barnebarn blir plassert på syklene både alene og sammen med oss. På en bensinstasjon noen mil før grensen, møtte vi et hyggelig par fra Argentina, og et fra Sveits. Argentinerne, fra Buenos Aires var på MC-ferie i Uruguay mens sveitserne, som nå var på vei hjem, hadde fartet rundt i tre år. Ut i samtalen viste det seg at vi hadde mange felles bekjente. Vi hadde benyttet samme transportør, Juri Melnikov i Vladivostok da syklene ble sendt fra Russland til Canada, for vår del på reisen vår for 5 år siden.

EN AV DE MANGE HYGGELIGE FOTOSEANSENE

MØTE MED BIKERE FRA ARGENTINA OG SVEITS

ARTIG MØTE SVEITSISKE BIKERE LANGS VEIEN I URUGUAY.

Grenseovergangen fra Uruguay til Brasil gikk raskt og greit. Alle landene i Sør Amerika krever en såkalt TIP. Dvs temporary import permission. Det er et papir som gir oss midlertidig lov til å kjøre egen sykkel i et land innenfor en begrenset tidsperiode. Vi har i skrivende stund hatt 11 grensepasseringer og har god trening med å fylle ut papir på grensene. Med et par unntak har det gått greit, men man må alltid påregne seg god tid. Det hadde vi også gjort på denne grensen, men det begynte likevel å bli seint. Mørket senket seg, og da blir det ofte litt verre å orientere seg med tanke på å finne egnet overnatting. Etter grensepasseringen kom vi inn i et stort sumpområde, og med mørket kom også insektene. Vi ble overfalt av ekstreme mengder insekter som kom som haglskurer mot oss. Vi måtte stoppe med et par mils mellomrom for å vaske visiret, men det var umulig å bli stående mer enn et par minutter. Insektene snek seg inn i hjelmen, og de fant veien inn i alle gliper de kunne i kjøredressene våre. I tillegg var det ekstremt fuktig og temperaturmåleren viste nå 35 grader. Overnattingsplasser var selvsagt ikke å oppdrive, da dette området er omtrent ubeboelig. Vi peilet oss inn mot Pelotas, som var nærmeste by ca 20 mil unna. Etter litt frem og tilbake fant vi et greit overnattingssted i sentrum. Det var to mannfolk som drev stedet og de gjorde så godt de kunne. Det var trygg parkering, privat dusj og en god frokost.

DE SOM KLAGER PÅ MYGGEN I FINNMARK, BØR PRØVE SUMPOMRÅDENE I BRASIL

DENNE BRASILIANSKE GUTTEN LIKTE SÅ GODT KLISTREMERKENE PÅ SYKLENE VÅRE. DET FØRSTE HAN GJORDE VAR Å KLISTRE ELGEN PÅ SYKKELEN SIN, FOR DERETTER STOLT Å VISE DET FREM TIL KOMPISEN SIN

FROKOST PÅ HOTELLET I BRASIL. AKKURAT PLASS TIL OSS OG HOTELLSJEFEN

SAMME UTFORDRING SOM I FLERE ANDRE SØR-AMERIKANSKE LAND.SELV OM DET VAR MANGE MINIBANKER Å VELGE MELLOM BLE DET IKKE GEVINST DENNE GANGEN HELLER.

Dagen etter kjørte vi nordvestover inn i landet. Veiene i denne delen av Brasil er veldig bra. De snirklet seg innover i dype tette skoger som tidvis lignet på jungel. Innimellom hadde vi fargerike papegøyer flyvende over oss og like fargerike slanger i veien under oss. Etter 45 mil kom vi til byen Santa Maria.
Det er en by som ligger i provinsen Rio Grande del Sul og har ca 280.000 innbyggere.
Etter noen dager og mange kilometer i Brasil, kjørte vi retning Paraguay.
For å kjøre den raskeste veien fra denne delen av Brasil inn til Paraguay, måtte vi en snarvisitt innom en bit av Argentina igjen.

KJEDE OG DREV ER HELT UTSLITT PÅ SYKKELEN TIL ÅSE. VI MÅ STADIG STOPPE FOR Å ETTERSTRAMME, MEN VI SATSER PÅ AT DET HOLDER FREM TIL ASUNCION

ÅSE ØNSKER SEG KARDAN PÅ SIN NESTE SYKKEL

KULTURINNSLAG I GATEBILDET I SANTA MARIA I BRASIL. TRYKK PÅ BILDET FOR VIDEO

RESEPSJONSDAMEN I SANTA MARIA FORTALTE OSS AT HUN OG ANDRE UNGDOMMER FULGTE MED PÅ SERIEN SKAM. HUN SYNTES DET VAR VELDIG BRA AT EN SATTE FOKUS PÅ TING SOM KAN VÆRE VANSKELIG I LIVET

SANTA MARIA BRASIL

SANTA MARIA BRASIL

BROEN OVER RIO PARANA SOM SKILLER ARGENTINA OG BRASIL

TOLLVESENET OG GRENSEPOLITIET I PARAGUAY SELGER EGG MENS DE SJEKKER PASS OG BAGASJE

UTSIKT OVER RIO PARAGUAY SOM RENNER GJENNOM ASUNCION

Målet vårt var å kjøre til hovedstaden Asuncion der vi på forhånd hadde bestilt service og nye dekk til syklene.
Tollvesenet og grensekontrollen i Paraguay er kjent for å være kreative for å skaffe seg ekstrainntekter. Som regel har dette vært i forbindelse med bestikkelser og annet snusk. I de senere år har denne geskjeften blitt litt upopulær, så nå har de engasjert seg i salg av egg. De har store stabler med egg foran seg og prøver å selge mens de sjekker pass og andre papirer.

Paraguay er en innlandsstat i Sør-Amerika, som viste seg å bli et hyggelig bekjentskap. Selv om landet er beryktet for mange uhyggelige ting som korrupsjon, mafia og hvitvasking av penger for narkokartellene i Colombia og Mexico, er dette noe vi turister ikke legger merke til. Vi møtte hyggelige og hjelpsomme mennesker som bare ville oss alt vel. Vi hadde nå kjørt ca 10.000 km og ønsket å slappe av noen dager på et litt bedre hotell.

I folketall er ikke Asuncion en særlig stor by i søramerikansk målestokk, likevel har den et ekstremt trafikkaos. Spesielt beryktet er bussjåførene.De kjører som gale, og folk uansett alder må hoppe av og på i fart, mens sjåførene prøver å ta livet av motorsyklister. 81-bussen viste seg å bli den værste. Vi kjempet side om side med den i et par mil innover mot sentrum. Vi prøvde å kjøre litt sakte innover mot lyskryssene, for så å krysse gaten på lyserødt. Det hjalp ikke, den skeive stygge og rustne 81-bussen hang på som en borrelås. Vi måtte rett og slett bli enda tøffere. Vi avtalte oss i mellom at vi måtte begynne å kjøre på helrødt, for å bli kvitt den. Som sagt så gjort. Det ble rødt og Nils ga gass og ropte til Åse at hun måtte henge på. Vettskremt ropte hun tilbake: Herregud, jeg kjørte på rødt! Problemet var at det gjorde alle de andre også, inkludert 81-bussen fra Asuncion. Etter et par svinger og noen smale gater frem til hotellet, ble styggen heldigvis ute av synet.
Vi sjekket inn på hotellet litt ekstra svette den kvelden.