ÅTTENDE ETAPPE STURGIS-SKAGWAY

FINT SKIFØRE I STURGIS

MENS VI VENTER PÅ VÅREN
Black Hills er et fjellområde som ligger øst i Sør-Dakota og Wyoming. I tillegg til mange severdigheter er området kjent for å ha noen av de fineste motorsykkelveiene i USA. Temperaturen endret seg, det snødde tett og vi måtte bli noen dager i Sturgis, i Sør Dakota. Det viste seg å bli et kjekt opphold, for vi bestemte oss for å ta service på syklene og å utforske denne spennende byen hvor alt dreier seg om motorsykkel. Byen er nemlig kjent for å arrangere et av verdens største motorsykkeltreff. Sturgis Rally er et ti dagers motorsykkeltreff som arrangeres hvert år i august, og her samles over 500.000 sykler, ja, du leste rett, 500 000 motorsykler. Rekorden er faktisk mer enn 700.000, noe som kan bli mye for en liten by med bare 6-7000 innbyggere. Etter et par dager steg temperaturen noen grader, solen tittet frem og veiene tørket opp. Vi hentet ut syklene fra BMW, og satte avgårde innover i fjellene mot Deadwood. Byen er den «gambling» by i god gammel western stil, og er den eneste byen, med unntak av indianerreservatene, som har lov å drive gambling i Sør-Dakota. Etter å ha vært turister et par timer, kjørte vi videre innover fjellene til Spearfish. Planen var nå å kjøre gjennom Yellowstone nasjonalpark opp til Montana, men etter å sjekket føreforholdene, viste det seg at den østlige og sørlige veien gjennom nasjonalparken fortsatt var vinterstengt. Alternativet for oss kunne være å kjøre den vestlige veien inn fra Idaho, men det ville bli en lang omvei. Vi valgte derfor å kjøre nordover til Billings i Montana, for deretter å kjøre østover, for å få med oss den nordlige delen av Yellowstone. Dagen etter kjørte vi videre gjennom fantastisk natur vestover mot Montanas nest største by Missoula. I denne delen av Montana er det mange severdigheter og kjente historiske steder. Vi var innom både Cheyenne og Crow reservatene, og tok oss et lengre stopp ved Little Big Horn. Little Big Horn er kjent for et av de største slagene under indianerkrigene. I 1876 gikk General Custer på et smertefullt nederlag mot over tusen indianske krigere fra blant annet Cheyenne, Lakota og Sioux stammene. De ble ledet av høvdingene Crazy Horse og Sitting Bull.

NÅR VI LIKEVEL STOD VÆRFAST, PASSET DET GREIT Å TA SERVICE PÅ SYKLENE

VERDENS STØRSTE INDIAN FORHANDLER LIGGER I STURGIS

PRØVESITTING AV INDIAN

NÅR EN DRØMMER OM Å BLI GAMMEL NOK TIL Å KJØRE MOTORSYKKEL

DENNE HYGGELIGE GJENGEN PÅ BMW KUNNE KONSTATERE AT SYKLENE VÅRE HADDE NULL FEIL.

SÅ KOM ENDELIG VÅREN, OG VI VAR KLARE FOR Å FORTSETTE GJENNOM BLACK HILLS

DEADWOOD ER EN SKIKKELIG COWBOY OG GAMBLING BY

DEADWOOD

DEADWOOD

VI FORTELLER OM USA OG DE FORTELLER OM HURTIGRUTEN

PAUSE I CHEYENNE-RESERVATET I MONTANA

LITTLE BIG HORN

LITTLE BIG HORN

LITTLE BIG HORN

LITTLE BIG HORN

HØVDINGENE CRAZY HORSE OG SITTING BULL VANT SLAGET MOT GENERAL CUSTER VED LITTLE BIG HORN I 1876

MONTANA

MONTANA

MONTANA

MØTE MED EN VIETNAM VETERAN LANGS VEIEN I MONTANA. HAN KJØRTE STANDSMESSIG I EN FORD FAIRLAINE. HJEMME I GARASJEN HADDE HAN EN 49´ MERCURY TIL RESTAURERING
Overalt hvor vi har kjørt har de norske skiltene på syklene våre vekket oppsikt. Utenfor postkontoret i MIssoula, møtte vi en som hadde sett at syklene våre var norske. Han fortalte at han hadde en venn som var av norsk avstamming, og at han helt sikkert hadde likt å møte oss. Han ringte kameraten sin og vi ble invitert hjem på kaffe til Jim Ivarson og hans italienske kone. Her ble servert kaffe og kake, mens han fortalte om slekten sin på Gjøvik og i Snertingdal. Han reiste regelmessig til Norge, og hadde hatt motorsykler stående i Norge for å kunne bruke de når han var på besøk. Da vi var der hadde han akkurat kjøpt en ny sykkel som han klargjorde for sending til Venezia. Med den skulle de kjøre rundt i Europa, for så å sende den tilbake til USA fra Dublin.

KAFFEBESØK I MISSOULA MONTANA HOS NORSKAMERIKANEREN JIM IVARSON MED FRUE
Kaffen og den gode praten vi hadde med familien Ivarson i Missoula, gjorde at vi ikke kom oss avgårde før ut på ettermiddagen. Fra Montana kjørte vi nordover mot Lake Kootenay i British Columbia i Canada. Vi hadde på forhånd hørt om en motorsykkel-camp som skulle være svært populær, og dette ville vi sjekke ut. Innsjøene i British Columbia er mange og store, og vi hadde rett og slett gjort for dårlig research på fergerutene. Fergen vi skulle ta er Nord Amerikas lengste innlandsfergestrekning og tar 45 minutter. Da vi kom til fergekaien viste det seg at neste ferge ikke gikk før to timer senere. Vi valgte derfor å kjøre over et fjellpass og rundt innsjøen i stedet for å vente på neste ferge. Vi måtte opp på over 1700 meter over havet og igjen ble vi utsatt for snøbyger og kuldegrader. Men for en opplevelse, høye fjell dekket av nysnø og et spennende dyreliv møtte oss langt veien. Her fikk vi møte grizzlybjørn, svartbjørn og ulv. På grunn av vårt hyggelige besøk hos Iverson ankom vi Toad Rock Campground sent på kvelden. Det spilte ingen rolle, for her var vi velkommen til alle døgnets timer. Vi ble mottatt som om vi hadde vært der uken før. Mary og Grant, som driver plassen var inkluderende mennesker og ville at vi skulle føle oss hjemme fra første minutt. Vi fant vår plass ved bålet, fikk informasjon om hvor vi skulle bo, og hvor vi kunne finne mat og forfriskninger. Det eksisterte ingen nøkler, alle hus og hytter var åpne og alt var basert på tillit. Det var ingen priser, for de ønsket bare en donasjon ved avreise, da betalte en det en følte en hadde råd til. Etter et par timer følte vi at vi hadde kjent disse menneskene lenge, alle var åpne og delte sine historier, og vi hadde alle en felles hobby, nemlig motorsykkel. Her var alle velkommen, og alle kunne delta i oppgaver om en ønsket det. Etter et par dager på Toad Rock måtte vi bryte opp, for turen vår gikk videre. I suvenirbutikken tok vi med oss hver vår t-skjorte pluss noen småting. Da vi ville betale for dette fikk vi beskjed om at vi kunne betale neste gang vi kom innom. En skulle tro at Fusa ligger like rundt svingen fra British Columbia i Canada. Vi kommer til å huske Mary og Grant som to rause mennesker som vil at alle skal ha gode dager.

TOAD ROCK CAMPGROUND I BRITISH COLUMBIA

TOAD ROCK CAMPGROUND I BRITISH COLUMBIA

TOAD ROCK CAMPGROUND I BRITISH COLUMBIA

TOAD ROCK CAMPGROUND I BRITISH COLUMBIA

MC CAMPEN HAR ET EGET FITNESS-SENTER

TOAD ROCK CAMPGROUND I BRITISH COLUMBIA

TOAD ROCK CAMPGROUND I BRITISH COLUMBIA

MEKKE PLASS PÅ MC-CAMPEN

GRANT OG MARY. HYGGLIG VERTSKAP PÅ TOAD ROCK MC-CAMP

TOAD ROCK CAMPGROUND I BRITISH COLUMBIA

TOAD ROCK CAMPGROUND I BRITISH COLUMBIA

BÅLKOS, GODT DRIKKE OG TOWNES VAN ZANDT

BRITISH COLUMBIA

EN AV DE MANGE TØMMERBILENE EN MØTER LANGS VEIEN NORD I BRITISH COLUMBIA

ALBERTA

VED FORT ST. JOHN BRITISH COLUMBIA

PEACE RIVER

EN EKTE GULLGRAVER BY

VED KAMLOOPS

ALBERTA

PAUSE I KAZLO BRITISH COLUMBIA

LAKE LOUISE ALBERTA

VED KAMLOOPS BRITISH COLUMBIA

FJELLENI I ALBERTA

INNLANDSFERGENE I BRITISH COLUMBIA ER GRATIS

ALBERTA

FJELLENE I ALBERTA
Planen vår videre var å kjøre til Lake Louise i provinsen Alberta. Stedet er kjent for mange nordmenn fordi det hver vinter blir arrangert verdenscuprenn i alpint. Aksel Lund Svindal tok i løpet av sin karriere sju gullmedaljer her. Lake Louise ligger høyt til fjells, og skisesonger var fortsatt i gang. Det var mange som så litt rart på oss, da vi parkerte motorsyklene, mens de hastet forbi med skiene på ryggen. For skientusiastene så det nok ut som om vi hadde bommet på årstiden, men vi var på vei vestover og visste at på andre siden av Rocky Mountains var det sol og sommer. I løpet av noen timer forandret temperaturmåleren seg fra -3 til til +25. Milene gikk unna i kupert terreng og på fine veier. Etter 50 mil kom vi frem til byen Kamloops. Noen dager senere fortsatte reisen nordover i British Columbia via Prince George til Fort St. John, som ligger på Alaska Highway. Naturen begynte å nå å bli villere og vi fikk dyrelivet bokstavelig talt helt inn til motorsyklene. Vi kunne kjøre i timesvis uten å se et eneste hus. Derimot ble det mer og mer bjørn, ulv, rein og elg. Vi måtte hele tiden bremse ned for å slippe dyr over veien. Vi er for så vidt vant med hjort, elg og rein i Norge, men de nordamerikanske variantene av elk, moose og cariboo er større, ofte mye større. Vi hadde nærkontakt med bjørn flere ganger, og det er de fleste ganger uproblematisk. Som regel liker både mennesker og bjørn å holde litt avstand. Når den ene kommer litt for nær trekker den andre seg unna. Dessverre er ikke alle bjørner slik. Da vi nærmet oss Fort Nelson, gikk det en svær hannbjørn langs veien. Vi stoppet opp i god avstand for å ta et bilde. Istedenfor å stoppe opp eller trekke seg unna, slik bjørner flest gjør, satte denne opp farten og sprang rett i mot oss. Her var det bare å pakke sammen fotoutstyret og gi gass. Da bjørnen skjønte at han ikke fikk tak i oss sprang den videre mot en bil som kom rett bak oss. Tidlig på våren kan dette skje, enten fordi bjørnen har akkurat kommet ut av hiet og er svært sulten, eller at den har unger i nærheten. En annen episoden litt senere på dagen ble mer artig enn skremmende. To biler foran oss bremset ned for å ta bilde av en bjørn som gikk langs veien. Bjørnen ble nysgjerrig og gikk bort å begynte å snuse på bilene. Da den var på vei bakover for å snuse på oss, fant vi ut at det var greit å kjøre videre. I bjørnen sine øyne er bilister boksemat og motorsyklister fersk mat. Uansett er det en fantastisk opplevelse å se en bjørn inn i øynene fra tre-fire meters avstand (når alt går bra).

SVARTBJØRN

MOOSE ON THE LOOSE

BIG HORN SHEEP

SVARTBJØRN I YUKON

CARIBOO

ELK LIGNER PÅ NORSK HJORT, MEN ER MYE STØRRE

BISON I YUKON

GREIT Å VÆRE LITT FORSIKTIG NÅR EN BISON SKAL OVER VEIEN

GRIZZLYBJØRN VED SALMO BRITISH COLUMBIA

NÆRBILDE AV SVARTBJØRN SOM GIKK LANGS VEIEN

KJEKT Å HA

KINESERNE LIKER BÅDE Å TA OG Å BLI TATT BILDE AV

KINESERNE LIKER BÅDE Å TA OG Å BLI TATT BILDE AV

PÅ GRENSEN MELLOM YUKON OG ALASKA LIGGER CANADAS HØYESTE FJELL. MONT LOGAN ER 5959 MOH. LAVESTE TEMPERATUR SOM ER MÅLT PÅ TOPPEN AV FJELLET ER -77,5

ALASKA

KLONDYKE HIGHWAY FRA WHITEHORSE TIL SKAGWAY

KLONDYKE

ALASKA HIGHWAY
I Canada er avstandene store, og selv om veistandarden er svært god, må man være observant så tidlig på våren. På Alaska Highway kan asfalten ha store sprekker og hull, samtidig som det kan være mye grus som ikke er kostet opp etter vinteren.

SOLNEDGANG I FORT NELSON

TOTEMPÅLE I WHITEHORSE

KLONDYKE RIVER

S/S KLONDYKE

LAKE TESLIN YUKON TERRITORY

VED WHITEHORSE

FLYPLASSEN I WHITEHORSE
Erik Nielsen Airport i Whitehorse er oppkalt etter den dansk-canadiske politikeren Erik Hersholt Nielsen. Nielsen satt 30 år i det canadiske parlamentet. Funfact: Han er bror av Leslie Nielsen kjent fra filmen Naked Gun

LANGS ALASKA HIGHWAY

RAT ROD FRA CHILE
Denne artige karen fra Punta Arenas i Chile hadde kjørt fra sydspissen av Sør Amerika til Fairbanks i Alaska. Hele turen hans var basert på donasjoner. Når vi møtte han i Wonowon, et indianer reservat nord i British Columbia, satt han å ventet på at noen kunne sponse han med bensin. Sammen med en russisk trailersjåfør samlet vi i sammen nok penger til at han fikk fyllt opp tanken.

RAT ROD FRA CHILE

RAT ROD FRA CHILE

RAT ROD FRA CHILE

RAT ROD FRA CHILE
Wonowon er et indianerreservat nord i British Columbia. Stedet ligger 101 Miles fra Dawson Creek som er byen der Alaska Highway starter. De innfødte kaller derfor stedet for 101 eller Wonowon.

YUKON LARGER THAN LIFE

YUKON

VED FORT NELSON

KLONDYKE RIVER

KLONDYKE

LANGS KLONDYKE HIGHWAY

LAKE EMERALD

PÅ DENNE BUTIKKEN I WHITEHORSE MÅ ALLE BESØKENDE SIGNERE PÅ EN KLESKLYPE SOM BLIR HENGT OPP. DETTE ER BLITT GJORT HVER DAG SIDEN 1930

WATSON LAKE I YUKON. KJENT FOR SKILT-SKOGEN
Watson Lake er kjent for «the Signpost Forest. I 1942 hang den skadede amerikanske soldaten Carl K. Lindeley opp et skilt med avstanden til hjembyen sin Danville, Illinois. Etter dette har forbipasserende fortsette å henge opp skilt, og skiltskogen har nå ca 80.000 skilt fra hele verden.

SKILT-SKOGEN I WATSON LAKE

VI HADDE MED ET KLISTREMERKE FRA NORGE SOM VI HANG OPP I SKILT-SKOGEN I WATSON LAKE

YUKON TERRITORY

YUKON TERRITORY

DET ER OFTE LANGT MELLOM STOPPESTEDENE I YUKON

YESS !!!! MÅLET ER NÅDD. VI HAR KJØRT FRA PATAGONIA I SØR TIL ALASKA I NORD

SKAGWAY

SKAGWAY

SKAGWAY
Etter å ha kjørt 1500 km langs Alaska Highway kom vi til hovedstaden Whitehorse i Yukon Territory. Fra Yukons hovedstad, som er eneste byen i territoriet, gjensto det nå mindre en 20 mil til byen Skagway i Alaska. På ettermiddagen, tirsdag 14 mai kjørte vi ut av Canada og inn i USAs nordligste stat Alaska. Selv om vi nå hadde kjørt i nesten tre måneder og målet var når, var reisen vår langt fra over. For å komme oss hjem må vi kjøre ned til Vancouver for å sende syklene til Frankfurt. I mellomtiden gjorde vi oss klar for 17 mai feiring i den norske byen Petersburg på Alaskakysten.

MÅLET MED TUREN ER NÅDD, OG VI TAR EN LITEN FEIRING

SKAGWAY

BÅTEN SOM SKAL TA OSS MED PÅ EN 24-TIMERS FERGETUR FRA SKAGWAY TIL PETERSBURG

NORWEGIAN BLISS

DENNE CRUICE BÅTEN MISTET 5 PASSASJERER I EN FLYULYKKE UTENFOR ALASKAKYSTEN NOEN DAGER FØR BILDET BLE TATT

ALASKA

ALASKA

CRUICE SESONGEN ER GODT I GANG LANGS ALASKAKYSTEN

OMBORD PÅ ALASKA MARINE HIGHWAY

SKAGWAY ALASKA

SKAGWAY ALASKA

SKAGWAY ALASKA

SKAGWAY ALASKA

FØR VI KJØRER OMBORD I FERGEN TIL PETERSBURG

STROPPING AV SYKLENE FØR VI TAR FERGEN NEDOVER ALASKA KYSTEN

RUTEN VÅR FRA STURGIS I SØR-DAKOTA TIL SKAGWAY I ALASKA